mandag 26. november 2012

Kattens siste sjanse, omplasseringstilbud for katter i Nordland

Jeg hadde min mor på telefon tidligere idag, og da kunne hun fortelle at det var en gledens dag. De hadde fått seg ny katt etter at den forrige, Ariel, tok livet av seg med å kaste seg foran en bobil. Fred være med henne, mer spesiell katt skal man lete lenge etter.



Ariel i kjent stil. :-)

I heimen til gamle mor og far ble det bare tristere og tristere etter at Ariel dro til de evige jaktmarker. Gamle far ble rett og slett deprimert. Han måtte ha seg ny katt ellers kom all livsglede til å gå heden.

Da kom de over omplasseringstilbudet kattens-sistesjanse.com , og fant en nydelig herrepus som fikk komme til gards.  Si hei til Ola Uteligger. :-)
Han ble født ute i villmarken, og tatt innomhus og temt. Han er visst utrolig snill, og lydløs når han går. Ikke slik som Ariel, hun trampet. Veldig spesielt, for lenken til Fenrisulven ble blant annet laget av kattens skrittlyder. ( Mener jeg å huske fra norrøn mytologi) 
Jeg gleder meg virkelig til neste tur nordover og få hilse på den flotte katten.

For et godt og klart blikk. Det var noe som rørte meg ved Ola Uteligger.

Omplassering av katter er noe mitt hjerte banker sterkt for. Det er så ufattelig mange triste katteskjebner. Jeg har fått sterilisert de kattene jeg har hatt. Det smerter meg å fjerne deres reproduksjonorganer, men prøver å slå et slag for å ikke fylle på et allerede sprengt marked av kattunger og andre katter uten et godt hjem. Jeg kunne godt tenkt meg å være gjennomgangshjem for omplasseringskatter, men føler ikke det passer helt med turnusarbeid siden det ofte er katter som trenger litt ekstra oppfølging. Oppfordrer alle til å gi disse en sjanse. Jeg har tenkt å sette grasrotandelen min til Kattens Siste Sjanse, slike ildsjeler fortjener litt støtte, det er for dugnadsarbeid å regne. Den omsorgen de viser for trengende kattesjeler rører meg og inspirerer. Kattens siste Sjanse holder til på Rognan, men så og si alle distrikt her til lands har en aktiv dyrebeskyttelse som omplasserer dyr som trenger det. De er ofte representert på Finn.no, så det er første plassen jeg ville sett etter et nytt familiemedlem hvis det vurderes anskaffelse.

Vår lille prinsesse heter Lotte, og kommer fra Finn.no. Hentet henne i Stavanger i 2010, og jeg må ærlig innrømme at jeg tror det måtte ha rablet for hennes tidligere husmor som presterer å gi vekk denne flotte katten. En skikkelig egenrådig pusefrøken, og en drapsmaskin av de sjeldne. Museplager er det ikke her lengre. Veldig flott at hun rydder opp i skadedyr, men jeg sier NEI TAKK til maltrakterte kjøttmeiser i joggebuksen min. Hun klarte faktisk å gjemme en kjøttmeis i en bukse jeg hadde slengt på gulvet. Blod og fjær, og så ristet jeg en kjøttmeis ut av buksebeinet. Det var nesten litt traumatisk det. Jeg som mater og pludrer for disse søte småfuglene, også driver Lotte å tar livet av dem?! Huff, jeg må vel bare innse at livets gang er slik i dyrenes verden. Lotte liker å ligge i vasken på badet og bli klødd på magen. Et hjem uten katt, det føles litt tomt for meg. Så jeg er nok litt arvelig belastet på kattefronten.






Jeg har vokst opp med katt, og kan ikke huske at vi var uten katt i lengre perioder da jeg var lita.
Da jeg ble født var det Pusur, en huskatt og en rabagast, som sloss med både rev, oter og mink. Men snill som dagen var lang. Da han var gammel og slitt, og livet ebbet ut, kom Leo. En vakker og forsiktig katt som aldri var noe tull med. Han ble kastet ut etter en skilsmisse og rallet rundt og var egentlig på vei til å skytes. Men da var gamle far høyt oppe i en lunsjpause og sa at det måtte de IKKE finne på. Leo var så altfor altfor snill. Godt vi ungene var snille med dyrene, for jeg er stygt redd han hadde funnet seg i det meste. Leo ble nesten 18 år, så han hadde det nok som plommen i egget.



Litt gammel og rufsen i pelsen her, men for en kattesjel. 

Hvite vakre poter, og oransje pels til sommeren. En utrolig vakker katt. Litt fascinerende, han fikk en beiler en gang. En hannkatt som het Rulle som var en i klassen min sin katt. Han rallet 5 km for å " være med Leo". Vi kjørte Rulle hjem gang på gang, og da tok det et par dager så var han tilbake. Men det var aldri slossing, han var bare litt innpåsliten på Leo. Artig atferd som jeg ikke har sett maken til. Og så likte Rulle ekstremt godt å kjøre bil. 

Katter er kjekt, man eier aldri en katt, man har et familiemedlem. Leo ble veldig tiggete på sine gamle dager, noe man kan takke gamle far for. Snakker om å bli dumsnill med katten, han spiste like mye fra middagen som gamle far gjorde. Bare se hva som skjedde på julaften da gamle mor gikk på kjøkkenet etter mer pinnekjøtt: http://www.youtube.com/watch?v=lIfwy-2Nyt8

En blogg jeg fulgte mye med på var www.siljesreise.com , hun skrev så nydelig flott om kattepuser. Og hun var omplasserings/ adoptivhjem , så hun hadde mange flotte kattehistorier å fortelle. Egentlig var bloggen om ME og Rawfood, men jeg var alltid mest begeistret for kattehistoriene. Opprinnelig blogg er lagt noe på is, men hun blogger videre om kattepusene her:http://siljeogkattene.wordpress.com/

Mitt hjerte varmes og blir særdeles bløtt av slike omsorgsrike sjeler.
Er du også en kattevenn? :-)























7 kommentarer:

  1. Haha, kjenner til det med tiggete katt som fisker mat fra middagsbordet! Min pus har lært seg det i det siste, dessverre, men jeg må nok takke meg selv for det... Jeg er hjemme hver dag, og kommer ned på kjøkkenet for å lage frokost/lunsj akkurat i det katten finner det for godt å hoppe ned fra oppå kakkelovnen etter å ha tatt en lur der(!). Jeg spiser ofte makrell i tomat og leverpostei, nemlig...

    Aldri hørt om en katt som liker å kjøre bil, men så har jo katter veldig forskjellige personligheter :-)

    Fine katter du har hatt! Og ja, jeg er en kattevenn (kattedame?), men det skjønte du nok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tiggete katter er sjarmerende, men huff, det er jo egentlig en uvane. Men en tante av meg satte frem stol med tlfkataloger ved spisebordet på julaften for at katten skulle få spise sammen med dem :-)

      Kjekt å se at du er kattevenn du også , det gledes! Klarer katten din å sove på kakkelovnen? Når den er varm? Det var dette med de herlige personlighetene :-)

      Slett
  2. Hehe... din pappa høres litt ut som min pappa ang. nedstemthet i fravær av pusekatt og mating fra matbordet. Min mamma er totalt motsatt...men så liker hun liker ingen dyr. Eneste dyret hun frivillig har sagt ja takk til å ta inn i hus er et pinne-dyr! Tror hun må ha hatt noen traumer i sin barndom da hennes far bestandig var ekstremt opptatt av renslighet og at de måtte vaske seg grundig etter kontakt med dyr. Kan da ikke forstå at det er mulig å ikke elske dyr. Katter er mitt favoritt dyr, sist katt adopterte vi fra dyrebeskyttelsen i byyen som jeg har jobbet en del for. Nå er jeg litt inne på tanken om å få meg en hund også..har i åresvis prøvd å trene opp katten til å bli en turkamerat...men må vel bare innse at det er et vanskelig prosjekt.

    -G

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja er det ikke litt sjarmerende med disse bløthjertede pappaene? :)

      Trist med dem som ikke liker dyr, for meg er det helt ubegripelig så fremst de ikke er allergiske.
      Å trene opp en katt til å gå pent tur høres ut som en litt vanskelig oppgave. Men jeg har gått turer med både Lotte, Leo og Ariel. Men det var ikke langs veien, og da går det jo bra. Bare at min Lotte ikke ville gå hjem. Og ikke kom hun hjem, så da måtte jeg gå og hente henne. Katter er merkelige skruer. Men kunne ikke levd foruten :-)
      Utrolig kjekt å høre at du har jobbet for dyrebeskyttelsen, cred til deg!

      Slett
  3. Nydelige katter forresten! Ser ut som noen kosepuser:-)

    -G

    SvarSlett
  4. Hehe....jeg får henne stort sett med på tur, men det må mye motivering til (plystring, stryking og ros)..og vi har ikke gått langt før hun begynner å klage og merkbart markere at vi har gått for langt hjemmefra. Slik jeg forstår det er katter flinke til å ta seg frem og finne tilbake til heimen, men jeg tror min katt må være et stort unntak...virker som hun har en usedvanlig dårlig orienteringsevne(mulig hun kan ha blitt smittet av matmor?!...) I allefall, hun fordufter ofte i løse lufta når vi er på tur, nytter ikke enn hvor mye jeg roper eller plystrer på henne (hun er jo tross alt ikke en hund!) -så jeg må bare gå hjem alene igjen. Problemet er at hun aldri kommer hjem av seg selv igjen, hun må hentes, nytter ikke hvor lenge en venter på at hun skal komme hjem, hun blir der du forlater henne. Det positive er at hun alltid befinner seg på den eksakt samme plasssen som du så henne sist:-) Mulig at dette bare er et tegn på at hun er en svært trofast og rett og slett sitter å venter på meg:-)

    -G

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er hun sikkert som min lille Lotte. Sitter og venter. Mon tro om det er trofasthet? Sjarmerende er det ihvertfall. :)

      Slett